Halden byhistorie


Nedenfor finner du en historisk oversikt over de ulike stedsnavnene i Halden:


Eskeviken
Eskeviken har en lang historie. Allerede i middelalderen vokste det her opp en bymessig bebyggelse som var den første spire til ladestedet Halden. I 1401 omtales gåeder Eisskiavik. Den nå brukte form Eskeviken nevnes første gang i 1506. Man antar at navnet betyr: Den vik som er bevokst med asketrær. Det fins også en annen teori. I gamle dager sto vannet atskillig høyere enn i dag og Eskeviken utgjorde således en god havn. Noen har derfor ment at navnet kommer av den norrøne båttypen ask eller esk, altså en vik der slike båter la til i tidligere tider.

I krigstider trakk befolkningen i Fredrikshald ut til Eskeviken for å søke beskyttelse. Flere av de betydeligste personer i byens historie har bodd på Eskeviken gård. Vi nevner i fleng: datidens rikeste og mektigste mann og byens første borgermester, Niels Hansen Meng, admiral Mathias Bjørn, Hans Colbjørnsen og Arild Huitfeldt. Det er hevdet at Anna Tronsdatter Rusting - også kalt Skottefruen ? bodde på Eskeviken gård.

Sørhalden
Sørhalden er etter tradisjonen byens eldste strøk. Det strekker seg fra Johan Stangs plass til Eskeviken. I byens protokoller het det helt ut i 1820-åra ?Sør på Halden?. Men allerede i 1767 kom gatenavnene Skippergaden, Sølvgaden,Gamle Sølvhaugen, og de mange rare navnene på de små stredene som Pyntestredet, Springstredet, Pistolstredet og Lavendelstredet. Gamle Sørhaugen har ikke noe med haug å gjøre. Det kommer av ordet ?hauge? ? en fehage. ?Sør (sønder) i Haugen, ble det også sagt i gamle dager.
I Skippergata skifter gatebildet til stadighet med variasjon i bygningenes størrelse, noen med det ?klassiske? arkoppbygg mot gatesiden og med forskjelligartede inngangsportaler og vindustyper. Her fins mange fine eksempler på den gamle, anonyme Fredrikshald-arkitektur. I tidligere tider var det et yrende liv i Skippergata. En flora av uthengskilt fortalte om en mengde butikker og verksteder.
I Skippergata bodde i gamle dager skippere og mer velstående folk. Lengre ute på Sørhalden var det mest sjøfolk, fiskere og strandsittere som holdt til.

Skippergata munner ut i Tønne Huitfeldts plass. Den er oppkalt etter lensherren til Idd og Marker og Fredriksten første kommandant.

Festningsgata
Festningsgata er en av de eldste gater i Halden, og blant de få som den gang hadde et navn. Den het opprinnelig Klefgaden. Siden ble det Storkleven, før man fikk det nå offisielle navnet Festningsgata.
Det var oppover denne bratte bakken Tønne Huitfeldt, Johan Forbus og Peder Olsen Normand den berømte 14. januar 1660 stormet med hver sin lille avdeling på et par hundre mann og gjenerobret Braadlandsskansen, som svenskene hadde inntatt etter fem voldsomme angrep.

I Festningsgatas søndre husrekke ligger Rist-gården eller Asyl-gården. Her startet Fredrikshalds Børneasyl i 1869. I tilknytning til ?Asylet? ble Fredrikshalds Barnehjem opprettet i 1879. ?Asylet? ble lagt ned i 1920, og fra samme tid gikk barnehjemmet over i kommunal drift. Det holdt til her fram til 1963 Siden ble huset ominnredet til kommunal barnehage som startet i 1972. Det flyttet over i nytt hus på Stangeløkka i 1991. I dag er det privat barnehage i den gamle, ærverdige bygningen.

I april 1849 brant hele den søndre del av Festningsgata. Brannen var for øvrig påsatt. Ved ringen etter brannen ble et par hustomter liggende ubebodd og dannet det som siden ble Landsbergs plass hvor Hovsveien munner ut.

Knardal
Navnet Knardal henspiller på Knardal gård som i gamle dager var en betydelig eiendom. En del av dette arealet utgjør i dag Knardal hageby, som ble bygd ut på 1950-tallet med ca. 150 boliger.

Knardal er en av de eldste gårdene i Halden-distriktet. Navnet kommer av ?knorr?, et slags stort handelsskip som var bredere enn langskipene. Knardal skal da bety det sted der skipene legger til eller trekkes på land.

I tidligere tider hørte Knardal til Idd prestegård. Senere har det hele gått over til kongen. Fra omkring år 1700 ble Knardal overtatt av kommandantene på Fredriksten. General Carl von Mansbach solgte i sin tid gården til brigadeauditør Carl Thedor Dahl. Siden har Knardal vært i familien Stangs eie.

Knardalsbakken slik den framstår i dag ble bygd ferdig i 1917. Den ble til å begynne med kalt Nyveien i motsetning til den gamle Knardalsbakken som gikk fra Johan Stangs plass opp mot den nåværende Knardalssvingen. Den gamle Knardalsbakken var nærmest en kjerrevei som man i dag fortsatt kan se rester av.

Elvegata
Navnet Elvegata viser til den tiden da elva gikk opp mot der vi i dag har jernbanelinja. Elvegatas buktende linje tilskrives terrengformasjoner etter Tistas løp i tidligere tider.

I gamle dager ble Elvegata regnet fra Kirken og fram til bygrensen. Allerede på 1600-tallet var det her et typisk arbeiderstrøk, og en registrering fra 1801 viser at dette var byens mest folkerike gate med ca. to hundre beboere. På nordre side lå det helt fram til 1880-åra en løkkke, på folkemunne Dahl-løkka.

I Elvegata er vi i høyeste grad på historisk grunn. Det var i dette strøket svenskene kom marsjerende inn i byen natta til 4. juli 1716. Hovedstyrken på 1400 mann trengte gjennom Elvegata, mens en kontingent på 600 soldater stormet oppover festningsskråningene mot Borgerskansen der fienden ble slått tilbake under stort mannefall. I Elvegata oppsto en voldsom kamp der nordmennene slåss mot en fiende som hadde fire ganger så mange mann. Etter en times kamp måtte forsvarerne trekke seg tilbake, og svenskene kunne innta byen.

En granittbauta ved kirkemuren i Elvegata er reist til minne om disse begivenheter. Den er satt opp der kirkebatteriet sto med sine ni kanoner.

Sykehusgata
Sykehusgata har fått dette navnet fordi den ligger i nærheten av det stedet der det gamle garnisonssykehuset lå. Opprinnelig var det her et såpekokeri som ble lagt ned i 1754. Daværende borgermester Glückstad kjøpte husene og av ham leide byen ?Sæbesyderigården? til militært sykehus. Men borgermesteren sørget ikke for skikkelig vedlikehold av bygningene, og de gikk i forfall. Myndighetene i Fredrikshald kjøpte da gården for nedrivning, og i 1791 bygde man så garnisonssykehuset, som senere ble tatt i bruk som gamlehjem.
På folkemunne heter bakken fra Sykehusgata til Møllergata ? ?Fattighusbakken?. Dette fordi gamlehjemmet huset en del av byens fattige. Denne store, vakre og stilrene bygningen strøk med under en brann i 1922.

Peder Colbjørnsens gate
Peder Colbjørnsens gate går fra Torget og opp mot festningen. Den het helt fram til 1817 Rådhusgaden, da det gamle rådhuset lå lenger framme på Torget og i flukt med denne gata.

Navneforandringen var heldig fordi Peder Colbjørnsens gård lå i dette strøket. For enhver haldenser er Peder og hans bror Hans selve inkarnasjonen at det mot, offervilje og fedrelandssinn man forbinder med det tapre forsvaret av Fredrikshald, og som ga gjenklang i tvillingrikene.

Kiellands gate
Kiellands gate er oppkalt etter Fredrikshalds første stadsingeniør, Gustav Blom Kielland. At han har fått sin gate nettopp i dette strøket, er ikke mer enn naturlig. Han ledet nemlig i mange år arbeidet med oppfylling av havneområdet.

Gustav Blom Kielland tiltrådte 1. januar 1860 og satt i stillingen i hele 48 år. Han kom således til å følge den store utvikling byen gjennomgikk på det tekniske område i dette lange tidsrom.

Av større arbeider han hadde ansvaret for kan vi nevne: dam- og bruanlegget på Porsnes, elektrisitetsverket og oppfylling av Strandparken. Gustav Blom Kielland var også en dyktig arkitekt. Han tegnet Basarene på Torget, Halden Gutteskole, i dag Biblioteket, den nå forsvunne ?Sukkenes bro? på Hofgårdløkka. og Tistedal kirke. Han leverte også tegninger til mange kirker og andre byggverk rundt om i Østfold.

Banken
Øvre Bankegate, Nedre Bankegate og Bakbanken er navn som går langt tilbake i tiden, men som i 1767 ble byttet om med henholdsvis Vestregade, Strandgaden og Lasteranden. Navn som Vestregade har tradisjon helt tilbake til middelalderen og ble brukt om en havnegate som fulgte en elv eller en byvåg.

De ?nye? gatenavnene på Banken ble i offisiell sammenheng brukt i mange år, men slo aldri rot i befolkningen. Enden på visa ble at Banken-gatene omsider fikk sine gamle, populære navn igjen.

Største delen av det strøket som fra gammel tid har gått under navnet Banken, er grodd opp ved oppgrunning og tilsig av sagmøl fra de mange bruk ved Tistavassdraget. Området hadde da fra først av betegnelsen Sagbanken. I det offisielle språk het det alltid ?Saugbanken?, helt fram til omkring 1830.

Dette var tradisjonelt et folkerikt strøk. Folketellingen i 1801 viser at Nedre Bankegate hadde hele 314 beboere den gang. Bankegatene ble regulert slik at de kunne ?bestrykes? av kanonene på Fredriksen i ufredstider.Banken ble ikke berørt av brannene i 1817 og 1826, og er det eneste sammenhengende bystrøk i Halden med røtter tilbake til 1700-talet. Det er hus her nede som er over to hundre år gamle.

De små husene på banken var trangbodde, med leiligheter på ett eller to rom som standard. Folk i denne bydelen hadde sitt virke i en lang rekke industrier, men høvleriarbeiderne dominerte. Siden ble gruppen av skotøyarbeidere stor. I sosialt henseende var Banken et nedvurdert område, og i 1950-60-åra var man innstilt på å totalsanere bydelen. Men heldigvis snudde trenden. En gradvis opprusting av de gamle trehusene fant sted. Banken ble prioritert i miljøsammenheng, og det ble et populært sted å bo. Dette skyldes ikke minst det kommunale engasjement i området og smitteeffekten fra det vellykte Banken borettslag.

Fridheimjordet
Løkka mellom Rødsberget og det nåværende Stangeløkka het i gamle dager ?Rytter Johannes Løkke? På midten av 1800-tallet eide enkefru Andrea Gedde denne løkka. Hun solgte en del av den videre til major Michelet. Via flere eiere kom så løkka i hendene på byfogd Saxlund som omkring 1860 bygde villaen Fridheim og anla en stor frukthage. I 1864 delte Saxlund bruket i to. Den andre delen ble kjøpt av løytnant H. C. Gedde som her bygde sitt hus Solbakken.

Senere kjøpte Ole Dahl Fridheimjordet, som han i 1920 forærte kommunen. Her vokste byens nyeste villastrøk opp, og her fikk han vel fortjent en gate oppkalt etter seg. Ved siden av Ole Dahls gate, finner vi på Fridheimjordet: Røyters plass, Major Forbus gate, Oscar Borgs plass, Marcus Thranes gate, og Marcus Nilsens gate.

Ole Dahl flyttet fra Sør-Odal til Tistedal i 1887 der han drev forretning. I 1892 startet han sammen med svenskfødte Johannes Carlsson Haldens Skotøifabrik.

Stangeløkka

Stangeløkka er oppkalt etter den store eiendommen til trelasthandlet Niels Anker Stang. Knudsens plass, Herr Peders løkke og Thor Rasmussens plass utgjorde i gamle dager en del av de som senere ble Stangeløkka. Brigadelege Siegvard Emil Petersen kjøpte disse jordstykkene av kommunen og hans arvinger solgte dem i 1870 til Niels Anker Stang. Men trelastgrossereren var sulten på mer jord og kjøpte opp parsell etter parsell i området. Han la også under seg grunnen oppover langs Busterudkleiva, Båstadlund og vestover mot Hestemyra. Denne veldige eiendommen utgjorde det opprinnelige Stangeløkka. Siden kjøpte Niels Anker Stang det meste av Hola og Haarbyløkka og la til Stangeløkka.

Ham bodde først i Kongegården, men i 1879 reiste han en staselig villa på Stangeløkka der han anla en stor hage og drev et betydelig gartneri. Villaen ble langt senere byens ungdomsherberge, så flyttet amatørteatergrupper inn, før det hele ble lagt i aske av en voldsom brann. I dag finner vi Stangeløkka Barnehage på den samme tomta.

Margrethe Schweigaard var den eldste av barna til Niels Anker Stang. I 1936 solgte hun den verdifulle Stangeløkka til Halden kommune. Området var da på 240 mål og kjøpesummen bare 100 000 kroner. Fru Schweigaard ønsket sterkt av Halden by ? hvor hennes slekt hadde levd og virket i århundrer ? skulle ha eiendommen. Derfor ble prisen så lav og tilbudet gitt Halden kommune alene.
Som en takk for dette har Halden kommune oppkalt en gate etter henne i dette strøket. Andre gater på Stangeløkka er Fridheimveien, Niels A. Stangs gate, Stangeløkkveien, Forstrøms vei og Thomas Fearnleys gate.

Busterud
Navnet stammer fra gården Busterud som nevnes i gamle dokumenter så tidlig som i 1575. Det var en stor gård, en såkalt ?fullgård? som var eid av presten i Berg. Man antar at gården lå et sted overfor Rødsberget og at eiendommen strakte seg vestover fra Osbekkens øvre løp og omfattet dagens Låby og Karrestad. Senere la den mektige jordtrott Gerlof Nettelhorst gården Busterud inn under Os-godset.

I 1771 opprettet Christian Ramshart en reperbane på Busterud. Denne ble senere overtatt av Truels Wiel og hans sønn Johannes Arbo Wiel. De utvidet virksomheten, og i 1792 besto arbeidsstokken av en mester, fire svenner og to lærlinger. Den årlige produksjon var 16 000 kilo tauverk. Reperbanen brukte østersjøisk hamp og norsk tjære, og spant på hollandsk måte, heter det i de gamle dokumenter. Produksjonen ble avsatt til Fredrikshald-skutene om sommeren, og det var ikke lite som skulle til med det omfang skipsfarten hadde den gang.

Reperbanen på Busterud brant ned i 1826 og ble ikke bygd opp igjen. Siden ble det reist boligbebyggelse der reperbanen lå.

Bockrammløkka
Bockrammgården ble oppført i 1767 for brødrene Mads og Peder kraft. Bygningen har sitt navn etter Fredrik Bockramm som drev gartneri her og som innrettet såpekokeri i et tilbygg.

Bockrammløkka strakte seg fra den store gården og helt opp til Busterud. Her drev Fredrik Bockramms datter Augusta et betydelig gartneri fra 1880-åra og et stykke fram på 1900-tallet.

Etter hvert ble Bockrammløkka bebygd. I 1887 sto ?Den offentlige høiere almenskole? ferdig. I 1898 var Fredrikshalds Håndverkeres Aldershjem klar til innflytning, og to år senere var det store anlegget til Den Norske Reiseeffektfabrikk fullført. Det ble lagt i grus av en voldsom brann natta til 14. oktober 1942. Fabrikken sysselsatte da 162 personer.

Av andre bygninger reist på Bockrammløkka var Misjonshuset, Blå Kors og senere tid boligblokker. I 1917 kjøpte Halden kommune Bockrammløkka for 60 000 kroner. Nye gater ble anlagt: Mette Mengs gate, Karl Johans gate og Wærns gate ? og en rekke privatboliger ble bygd. De er i forskjellig stiluttrykk: ny-empire, jugend og funkis.

Os
Os har fått sitt navn etter Vestre Os, som sammen med Østre Os på Sydsiden, er den første gården vi kjenner i Halden.
Vestre Os var opprinnelig en kongelig eiendom og nevnes første gang i 1344. Navnet kommer av beliggenheten ved Tistas utløp i fjorden, og det er blitt skrevet på forskjellig måte gjennom tidene. Den eldste formen er Ouss, så følger Oss og Ous.

Til å begynne med hadde Os store inntekter av laksefisket i Tista. De såkalte ferjefolk, leilendinger som bodde langs elvebredden fra nåværende Wiels plass til Vaterland, fisket for godset. Samtidig hadde de ansvar for all ferjeferdsel over elva, omtrent der gangbrua ligger i dag.

Flere lensherrer satt på Os, men i 1579 ble det solgt til Mogens Svale. Omkring 1610 kom det i hendene på en annen mektig mann i Haldens historie, lensherren til Idd og Marker, Gerlof Nettelhorst. Admiral Christian Bjelke solgte i 1686 Os-godset til kong Kristian 5., og han ga det til byen.

Det var en meget generøs gave kongen skjenket Fredrikshald. I korthet kan grensene for Os-godset trekkes opp slik: Sørgrensen ble dannet av elva og gikk fra Skakkestad til Rød. I øst gikk grenselinja fra Skakkstad til toppen av Oskleiva. Herfra strakk eiendommen seg over Næridsrød, Svalsrød, Gimle, Strupe og Lie. Mot vest omsluttet Os-godset Remmen. I dette veldige areal skar bare én eiendom seg inn. Det var Rød.

I 1813 opprant en ny tid for Os gård og godset. Ved en kongelig resolusjon fikk da Fredrikshald anledning til å selge Os på auksjon. Etter salget fulgte også bebyggelse, først smått og forsiktig, men siden raskere, fram til våre dagers tettbebyggelse. Det vi i dag regner som Os ble lagt ut til byggegrunn i 1909-10.

På Os-sletta var det tidligere ekserserplass for garnisonen i Fredrikshald. Os var tidligere en del av Berg kommune, men ble innlemmet i Fredrikshald ved byutvidelsen i 1908.

På Os finner vi Os allé, Hannibal Sehesteds gate, General Spørcks gate, Statsråd Tanks gate, Kanselliråd Dahls gate, Arild Huitfeldts gate, Jørgen Bjelkes gate, Rektor Frølichs gate, Lektor Adlers gate, Georg Stangs gate og Christian Sindings plass.

Garvergata
Garvergata er gjennom tidene blitt sterkt forandret. Ved foten av Valmanbakken kløvde Osbekken seg i to armer, som omslynget kvartalet her nede og gjorde plassen til en holme. Den bar da også navnet Holmen. Et stykke overfor bekkedelet lå to garveriet, pluss et på Holmen. På grunn av lukten måtte garveriene plasseres i det som i dag er utkanten av byen. I tillegg la naturen det ypperlig til rette for dette håndverket. Ved Osbekkens nedre løp var det rikelig med driftsvann og god anledning til bløting av huder og skinn. Helt opp til 1900-tallet var det garverier i Garvergata, bl. a. Ous garveri som lå der Haakon VII. vei nå skjærer seg igjennom.

Fra 1898 til 1906 reiste byggmester Severin Hansen Garvergata 7, 10 og 12. Dette er typiske arbeiderboliger, klassiske eksempler på det spekulasjonsbyggeri som utfoldet seg fra århundreskiftet og som særlig er typisk for Damhaugen-området. Utseendemessig er lite endret på de nevnte arbeiderboliger. Garvergata 8 har for øvrig fått betegnelsen verneverdig på lista over gamle bygninger i Halden.
Ellers har saneringen fart hardt fram med den gamle bebyggelsen i Garvergata. Det helhetlige miljøet man hadde her, ble rasert ved framføringen av Haakon VII. vei. Den brede gata har delt strøket i to og blottstilt bygninger som hører hjemme i en tett struktur.

Damhaugen
Damhaugen er et typisk arbeiderstrøk. Navnet på bydelen er et minne fra den tiden Ebenezer gård tilhørte Johanne von Oldenburg og major Genschow og de fornemme eiere hadde tre fiskedammer i hagen sin. Damhaugen betyr rett og slett en hage med dammer i.
Damhaugen er sterkt preget av sveitserstilen og en stor del av bebyggelsen består av hus som ble reist i 1870-80-åra for å skaffe bolig til den stadig økende industriarbeiderbefolkning.

Folketallet i byen økte med femten prosent i de åra. Det var grosserer Jens Olsen, født i Aremark, som ga støtet til utbyggingen av Damhaugen. Da han kom til byen var Damhaugen bare løkker der kuer og sauer gikk på beite. Olsen kjøpte løkkene der, og snart begynte han å selge tomter. Selv lot han også oppføre flere hus. Materialer fikk han fra sine egne skogeiendommer i Aremark, skåret ved hans egen sag på Skodsberg. Den første bebyggelsen fant sted omkring Damhauggata og Damstredet, senere kom det også hus i skråningene oppover mot Oskleiva.

Damhaugen er det største sammenhengende arbeiderstrøk i Østfold

Porsnes
Her oppe var det opprinnelig en myrstrekning som ble kalt Porsnesmyren. Her dyrket man myrplanten pors, derav navnet på området. Pors nøt i tidligere tid stor anseelse. Bl.a. ble den brukt til ølbrygging i stedet for humle. Porsnesmyra lå som en fullstendig villmark helt til 1787, da man satte i gang forsøk med å dyrke den. Opprinnelig hadde byen inntekter av myra og pors-planten, men etter hvert fikk man jevn tilførsel av humle utenfra, og Porsnesmya mistet sin verdi og ble liggende brakk.

Nedenfor Porsnesmyra lå en stor, vasstrukken holme der man bleket tøy. Derav navnet Blekergata som strekker seg fra Stranda og opp til Porsnesbakken.

Hofgårdløkka
Det som i dag kalles Hofgårdløkka besto opprinnelig av to parseller. De ble i 1858 solgt til byggmester Eliassen som slo området sammen under betegnelsen Fredriksberg. Men navnet fikk ingen gjennomslagskraft. Folk ble hengende fast ved Juleløkken, etter en villa som kjøpmann Fredrik Juel hadde bygd der.

I 1880 solgte enkefru Eliassen eiendommen til kjøpmann Jens Hofgaard. Det er etter ham området i dag har sitt navn.
Jens Hofgaard startet manufakturforretning i 1854. Ti år senere kjøpte han gården på hjørnet av Blokkhusgata-Storgata, der firma Grønnern senere kom inn. I tillegg til sin manufakturforretning, startert Hofgaard kåpeproduksjon. Virksomheten tiltok raskt, han bygde fabrikk i bakgården med motordrevne maskiner, ansatte reisende og kåpene fra Fredrikshald fikk livlig omsetning både i Norge og Sverige. Fabrikken var for øvrig en av de severdigheter kong Oscar beså under sitt besøk i Fredrikshald i 1879.

Gimle
Gimle er i den gammelnorske mytologi gudenes bolig i den nye verden etter Ragnarok Navnet betyr edelsten ? liv.
Navnet Gimle i Halden skyldes kaptein Hans Blom. Han eide Svalsrød som med åra hadde fått navnet Blixe ødegård, på folkemunne Blixø-øgalen. Blom likte ikke dette tungvinte navnet og døpte gården om til Gimle.

I 1897 solgte Blom gården for 14 000 kroner til Ole Olsen fra Degernes, som da tok etternavnet Gimle. Sammen med sønnen Carl kjøpte Ole Olsen Gimle Hamiltongården på Torget, der Bennett-Rød Reisebyrå A/S nå holder til. Her drev familien i mange år A/S Gimles Jernvareforretning.

Hjortsberg
Navnet Hjortsberg henspiller på Hjortsberg gård som var betydelig og besto av ikke mindre enn seks Os-gods parseller. Det var kaptein, senere major J. E. Hjorth som bygde her og ga området dets navn. Pleiesønnen, statsrevisor og oberstløytnant Anton Hjorth, arvet eiendommen. Han er kjent fra vår historie gjennom at han sammen med Johan Sverdrup utarbeidet det Hjorth-Sverdrupske ?Forslag til omorganisering av den norske hær? som i det vesentligste ble vedtatt av Stortinget i slutten av 1880-åra.

Rodeløkka
Rodeløkka har navn etter Johan Rode som var politifullmektig i Halden fra 1920 til 1933. Før den tid drev han i ti år advokatkontor i byen. I 1914 kjøpte han det området som i dag er Rodeløkka der han bygde villaen Birkeli. I 1933 ble han utnevnt til politimester i Romerike distrikt, med bopel på Lillehammer. Han satt i denne stillingen fram til 1950.

Lorangeløkka
Lorangeløkka het opprinnelig Fjeldheim og var eid av skreddermester Knudsen som hadde kjøpt arealet av Fredrikshald by. I 1865 ble eiendommen tilskjøtet kjøpmann Hans Lorange, og det er etter ham området har fått sitt navn.

Strupe
Navnet kommer av gården Strupe som var meget gammel. I tidligere tider het den Strupa eller Strube, som hentydet til beliggenheten ved en smal senkning mellom to høyder. På 1500-tallet hørte Strupe under Berg kirke. Under siste halvdel av 1600-tallet lå gården øde som følge av svenskekrigene. Siden fikk Strupe mange eiere. En av de mest kjente er toller Jacob Wærn i Fredrikshald, som samtidig satt med gården Bærengen. Han var premierløytnant i Peder Colbjørnsens frivillige kompani som er kjent fra krigen mot Karl 12.

Holteødegård
Holteødegården var en leilendingsgård under Os-godset allerede i 1665, men var utvilsomt langt eldre. Da Fredrikshald begynte å selge ut Os-godset kjøpte slakter Gudmund Andersen i 1855 Holteødegården.

Brødløs
På det området som i dag kaller Brødløs var det opprinnelig en liten plass som ble ryddet langt tidligere enn Holteødegården. Under svenskenes beleiring av Fredrikshald i 1814 var det ekserserplass på Brødløs. Navnet, som da dukket opp for første gang, skal komme av at soldatene fikk for lite mat der.

Stenrød
Området har navn etter gården Stenrød. Stedet var opprinnelig sammensatt av to løkker, en øvre og en nedre. Øvre Stenrød ble først tatt i bruk. Anders Gundersen tok her fatt på ryddingen. Ved hjelp av kona og sønnene og uten hest, fikk han fjernet en masse stein og drev fram åkerland. På grunn av all steinen i området ga han stedet navnet Stenrød. Steinen ble lagt opp i gjerder eller brukt til lukkediker. De første fire åra her oppe bodde Gundersen og familien hans i en jordhytte. I 1872 avsto han bruket til barna sine, hvorav eldstesønnen, Gunne, siden løste søsknene ut. Gunne fortsatte der faren hadde sluppet. Han fullførte rydding og drenering og utvidet bebyggelsen.

Nedre Stenrød ble kalt Ohlgrenløkken etter gartner Ohlgren som kjøpte den av byen i 1848. I 1891 utvidet Gunne Andersen sin eiendom ved også å erverve denne løkka. Han var en meget dyktig bonde som for sitt mønsterbruk fikk Smaalenenes landbruksselskap bronsemedalje.

Båstadlund
Navnet Båstadlund kan føres tilbake til fru Polly Baastad , som overok Augustaborg etter sin avdøde mann, kjøpmann Adam Baastad. Hun skjenket Båstadlund til Berg kommune i 1894 som skoletomt. Dette for å hindre at skolen ble bygd nede i svingen ved Busterudkleiva, noe som var sterkt på tale.

Dyrendal
Dyrendal var navnet på det legendariske sverdet til sagnhelten Roland, men her dreier det seg om gården som borgermester Christen Heide ca. 1715 bygde på ?byens jord?. Han anla også en stor frukthage her oppe. Siden eide flere kjente personer i Haldens historie gården. Dyrendal. Det er nok å nevne borgermesterne Hans Paasche og Ulrich Friedrich Larsson, Peder Colbjørnsen, Thomas Stang, Niels Anker og Peder Anker.

En av dem som virkelig satte sitt preg på Dyrendal var oberstløytnant Kjell Schultz. Han var en typisk offiser for den tid: stram, korrekt og punktlig. Som gammel mann kunne han sitte på Dyrendal og holde øye med Fredriksten. Var det noe slendrian med flagget på Dronningens bastion, nølte han ikke med å si fra .Noe senere kjøpte lensmann Harry Bjerkebæk eiendommen. På hans tid holdt også Berg lensmannskontor til på Dyrendal.

Karrestad
Karrestad nevnes allerede i 1379 og navnet er da Karrastodun. Den var da eid av Munan Stumpi på Nålum i Skjeberg. Og han skjenket en del av Karrestad til presten i Idd. Senere ble den mektige jorddrott og stattholder Vincent Lunge medeier av Karrestad.
Siden ble gården delt likt mellom Os-godset og presten i Idd. I 1686 kom Os-delen inn under byen som følge av Kristian 5.s storstilte gave, mens iddepresten fortsatt satt som eier av resten av gården. Dette forholdet varte i mange år, fram til begynnelsen av 1800-tallet da Karrestad ble delt opp i fire bruk: vestre-, nordre- og to deler kalt østre Karrestad.

Glenne
Glenne betyr en åpen gressflekk i en skog eller mellom fjell og er et vanlig gårdsnavn på Østlandet, særlig på begge sider av Oslofjorden. I gamle dager var Glenne en betydelig eiendom som hørte under presten i Berg. Man mener at han arvet den etter et hedensk hov som sto her eller på nabogården Låby.

På 1600-tallet lå gården øde og ubygd. På den tiden satt Peder Olsen Normand som forpakter av området. I 1723 ble det igjen reist et gårdsanlegg på Glenne. Forpakter var da Oluf Gløersen, kjøpmann i Fredrikshald. Senere ble Glenne bolig for kapellanen i Berg, men ved kongelig reskript av 1769 ble den overført til Fredrikshald sokneprestembete. Dette skjedde uten av soknepresten eller kirken i Berg fikk noen erstatning. Dette ville umulig ha gått i våre dager, men danskekongen var eneveldig og hans omsorg for Fredrikshald var stor.

Soknepresten i Fredrikshald hadde så Glenne som ?avlsgård? i nærmere 150 år. Det var sjelden han drev gården selv. Som regel holdt han forpaktere her. Ved skjøte fra Kirkedepartementet av 1909 ble Glenne solgt til godseier P. M. Anker på Rød for 28 000 kroner. Rentene av dette beløpet ble avsatt som inntekt for soknepresten i Fredrikshald.

Glenne lå utsatt til og led mye under svenskenes mange angrep på byen. Under beleiringen i 1814 reiste fienden et batteri for tungt skyts på Glenne og fra dette foregikk det en uavlatelig kanonade mot festningen.

Hestemyra
Navnet Hestemyra kommer av bruket Hestemyren som i sin tid ble utskilt fra gården østre Låby. Hestemyren var i flere år i hendene på grosserer Peter Anker, men i 1843 solgte han eiendommen til kjøpmann Hans Schlytter. Han kjøpte også naboløkka, men allerede i 1857 avhendet han det utvidede bruket til den tidligere eieren, Peter Anker. Siden lå Hestemyra under Rød herregård.

Låby
Området viser til gårdsnavnet Låby, eller Logby som er den form som ble brukt i biskop Eysteins jordebok fra 1397. Låby var en av de eldste gårder i Berg og her lå det i hedensk tid et tingsted. Både presten og kirken i Berg har sittet som eiere av bruket, som med tiden ble delt i en Østre- og Vestre- Låby.

I 1617 kom Østre Låby inn under Os-godset. Det skjedde ved at den mektige lensherren Gerlof Nettelhorst fikk til et makeskifte slik at Berg kirke i bytte fikk gårdene Knarås og Lumeland i Lommeland, nå på svensk side av Iddefjorden.

Under beleiringen av Halden i januar-februar 1660 hadde den svenske hærlederen, Lars Kagg, sitt hovedkvarter på Låby gård. Men da han måtte trekke seg tilbake med uforrettet sak, stakk han Låby og en rekke andre gårder i distriktet i brann.

Fem år senere ble begge Låby-gårdene igjen slått sammen og hele eiendommen lagt under Os, som nå bare hadde en husmann der, ingen oppsittere. Men siden ble Låby delt igjen. Vestre Låby ble lagt under Østre Lie, mens Østre Låby ble drevet som eget bruk.

Østre- og Vestre Lie
I dette området lå gården Lie eller Li. I gamle dokumenter brukes skriveformen Liid. Li er kjent allerede fra 1500-tallet og var opprinnelig en såkalt fullgård. Fra 1665 ble den leilendingsgård under Os-godset. Etter at Os-godset var kommet under Fredrikshalds by, ble Lie oppstykket i fire arvefester: nordre-, østre-, vestre-, og søndre Lie. Av disse ble igjen utskilt mindre eiendommer som Liåsen. Vesli, nordre- og søndre Bergslien, nedre Lie og Løvli, for å nevne noen.

Billebakken
Stedet har fått navn etter plassen Billebakken som i 1913 ble delt fra Østgård og solgt til Karl Mikalsen. Billebakken kan også langt tidligere ha vært en husmannsplass.

Næridsrød
Næridsrød går gjennom en bebyggelse som for det vesentligste kom opp i 1960-70-åra. Området her oppe har navn etter gården Næridsrød, som også ble skrevet Nærsrød. Næridsrød kommer av det gamle mannsnavnet Nærid og gården nevnes første gang i dokumenter fra 1370. I 1665 kom Næridsrød under Os-godset. Oppsitteren den gang, Ole Rasmussen, var en av de to kirkeverger i Berg. Da Os-godset ble lagt under Fredrikshald i 1686 fikk leilendingen på Næridsrød altså bystyret til jorddrott, i stedet for herrene på Os. Det ble vel da gjerne en av byens høkere eller kjøpmenn som drev gården. Siden fikk kjøpmann Severin Knap kjøpt Næridsrød av byen.

Etter at byen hadde overtatt Næridsrød, ble det laget en ganske primitiv vei hit opp. Den het også Næridsrødveien og rester av den kunne man langt inn i det forrige århundre se i skråningene forbi Svalsrød.

Svalsrød
Gården Svalsrød nevnes for første gang i 1397, men er trolig mye eldre. Det fortelles om en ?Sigrid på Remmen? som eide gården, og som skjenket en del av den til kirken i Berg. På 1600-tallet kom Svalsrød under Os-godset og ble følgelig senere byens eiendom.
Den mest kjente som siden satt som eier av Svalsrød var amtmann og kammerherre Marcus Gjøe Rosenkrantz. Han ble i 1814 medlem av Kristian Fredriks regjering og representerte siden Fredrikshald på Stortinget.

Rosenkrantz bodde i Svenskegata, i et stort trehus som sto der vi i dag finner Ankergården. Somrene tilbrakte han imidlertid på Svalsrød der han reiste en vakker, herskapelig bolig.

Eklund
Eiendommen Eklund besto opprinnelig av to løkker som gartner A. B. Colbjørnsen kjøpte i 1887. Han var også den første som bebygde stedet. Blant senere eiere kam vi nevne Lauritz Amundsen og Anders Riddervold, samt Kristian Fange fra Aremark.

Furubo
Området som i dag kalles Furubo het opprinnelig Sandbergløkken. I 1910 ble en del av eiendommen solgt til grosserer Johan Marinius Johannesen som bygde en villa som ble kalt Furubo. Og det er etter den som området i dag har sitt navn.

Denne Johannesen var for øvrig en driftig mann. Han drev forretning en gros, var skipsreder og medeier i Schultz Hotell, det senere Halden Hotell. Blant de seilskuter Johannesen eide var barken ?Fransiska? som forliste i mars 1913.

Asakveien
Asakveien slik den framtrer i dag er ikke av så veldig gammel dato. Strekningen fra Bratner til Næridsrød ble først bygd i 1880-åra etter initiativ fra daværende eier av Tosterød gård, Martin Kiserud. Den gamle byveien for de som bodde her oppe var dårlig og gikk over Skjønnerød, Heiderød, Grinsrød og fram til Oskleiva. Asakveien på strekningen Bratner-Nordby-gårdene, ble først ferdig et godt stykke inn i det forrige århundre.

Bratner
Området har fått navn etter eiendommen Bratner som i 1910 ble skilt ut fra Tosterød gård. Det var formann ved Ankers sagbruk på Fangestranda, Emil Wahl, som da kjøpte denne parsellen og bygde her. Løvås på den andre siden av Asakveien hørte den gang til Bratner, men ble liggende ubebygd. Meningen var å reise et tuberkulosehjem her, men planen ble oppgitt. Et slikt hjem kom i stedet på Solheim ved Nybo.

Grimsrødhøgda
Grimsrødhøgda, Grimsrødveien, Grimsrødkollen og Grimsrød terrasse knytter an til Grimsrød gård. Navnet kommer av mannsnavnet Grim, som kanskje var den første som ryddet grunn her. På 1300-tallet eide Berg kirke en del av denne gården og på 1500-tallet hørte den til en del av den mektige Vincent Lunges jordegods i prestegjeldet, sammen med Herrebrøden og Lundestad.

Ved begynnelsen av 1800-tallet sitter Truels Wiel som eier av Grimsrød. Etter ham gikk gården over til sønnen Mads Wiel. Men allerede i1812 solgte han bruket til kjøpmann, senere konsul Wilhelm Hansen. Han eide Tungegården nede i byen, men bodde på Grimsrød om sommeren. Fra ham stammer det nåværende våningshuset på Grimsrød i dansk herregårdsstil. I Wilhelm Hansens tid var Grimsrød samlingssted for byens sosietet med baller og muntre selskaper, en utfoldelse det gikk frasagn om i mange år etter eierens død. Av senere eiere kan forøvrig nevnes borgermester August Hansen.

Grimsrød var i gamle dager av betydelig omfang. Den strakte seg helt ned til Tista der gården hadde sagbruk og mølle ved Skåningsfoss.

Våkemark
Navnet Vålkemark dukker opp for første gang i dokumenter fra 1665 og stedet nevnes som ?ødegård? under Veden. Oppsittere var da brødrene Heile og Olle Lauritsen.

Det er flere teorier hva Våkemark egentlig betyr. En av dem går ut på at det er en fordanskning av det gammelnorske vaka, altså våken eller nattevåken. Ytterst på Våkemark kan man se helt opp til Veden og nedover dalen mot byen. Det har derfor vært hevdet at stedet kan ha vært en vaktpost til å varsku en fiende fra fjorden. Våkemark var opprinnelig en ganske stor eiendom som gikk helt ned til elva, men den mistet tidlig sin selvstendighet og kom både inn under Veden og Grimsrød.

Bollerød
Bollerød kommer av mannsnavnet Bolle. Stedet er første gang nevnt i 1665 som ?ødegård? under Veden. Oppsitteren her het Gunder Bollerød. Bruket var visstnok bare å anse som en rydning i Vedens utmark og ikke en egentlig bondegård.. Nede i dalsiden mellom Bollerød og Våkemark ligger en ile -?olle. Den ble kalt Karl 12.s kilde etter folketradisjonen som sier at svenskekongen engang slukket sin tørst der.

Nybo
Det som i dag kalles Nybo var opprinnelig en parsell som i 1872 ble skilt ut fra Korpås, som igjen hadde vært en plass under Veden gård. Det var skomaker Martin Hansen som kjøpte Nybo og som først bygde her

Veden
Veden har fått navn etter vadestedet over Tista. I gamle dager var det en staselig herregård som lå aller øverst på det mektige raet med praktfull utsikt over Femsjøen og sørover mot Halden.

Den gamle gårdsbebyggelsen på Veden er i dag forsvunnet. Det som står der nå er et våningshus med utpregede senempire-trekk. Hvor mektig Veden var i gamle dager framgår av et dokument som forteller at i 1661 hørte tretten gårder og plasser og hele nordsiden av Tista fra Femsjøen til Skåningsfoss med elleve sagbruk, under dette herresetet.

En av eierne av Veden var Jens Bjelke, rikskansler og Norges største godseier på sin tid. Knut Bildt var den siste av landets gamle høyadel som var knyttet til Veden. Siden fulgte embetsmenn og handelsaristokrater. Av de mest kjente fra Haldens lokale historie som har sittet som eiere av Veden kan vi nevne: Niels Stub, brødrene Hans og Peder Colbjørnsen og Thomas Blix.

Vedens tidligste historie ligger i mørke. Vi vet imidlertid at i 1344 lå gården under kongen og tidlig under dansketiden gikk den over til norske eller innflyttede adelsmenn.

Under krisen omkring 1905 ble det anlagt et sterkt skanseverk på Veden. Det besto av store jordvoller og 29 åpne kanonstillinger for mobilt skyss. I dag finner vi Berg bygdetun der Veden skanse lå.

Kokkehaugen
Kokkehaugen benyttes ofte som fellesbetegnelse på hele området mellom Løken og Kirkeveien. De tidligere eiendommene Kokkehaugen, Gjærviken, Skanseløkka og Haugeløkka har smeltet sammen og utgjør i dag et sammenhengende boligområde.
Navnet Kokkehaugen er spesielt. Man har villet ha det til at navnet stammer fra en familie Kock som engang bodde her. Forklaringen ligger nok nærmere. Betegnelsen ?haugen? har ingenting med haug å gjøre, men kommer av det gamle ordet ?hauge?, altså hage. Navnet har utvilsomt sin bakgrunn i at kokerskene på Veden gård hadde sine kjøkkenhager her i sola og i ly for nordavinden. Den gamle skrivemåten Kaakehaven viser også at vi har med en hage å gjøre.

Det har vært alminnelig antatt at Kokkehaugen-navnet først dukket opp mot slutten av 1770-tallet. Ivar Sætrang skriver i sin bok ?Kirker og kirkegods i Berg? at han først finner navnet i en kirkevergeprotokoll fra 1778. I kirkeboka fra Berg anno 1772 fortelles det imidlertid om en dåp 11. oktober. Her døpes ?Marthe Kristine, født på Kokehouen?.

I 1850 var det bare to bolighus på Kokkehaugen. Det var husmannsplassen Vedenhaugen og Den lille skansebrakke. Dette året kjøpte Anders Syversen, som var klyvskjærer på sagene, Skanseløkka av Veden gård. Navnet Skanseløkka kommer for øvrig av at det i1716 her ble reist en skanse for å forsvare seg mot den svenske innmarsjen.

I 1880 begynte Anders Syversen å selge unna tomter på Skanseløkka. Året etter kjøpte Elias Engebretsen Kokkehaugen og satte i gang en storstilt utparsellering av løkkene. Allerede i 1905 var det 150 boliger i dette strøket. I dag er det bortimot to hundre hus i det området som vi vanligvis betegner som Kokkehaugen.

Kokkehaugen var i tidligere en egen brann- og bygningskommune. Den ble opprettet i 1899. Allerede i 1911 fikk Kokkehaugen eget vannverk. Man hadde også sitt eget brannvesen, ansvaret for utbygging av veier, gatebelysning og strenge regler for husbygging. Kokkehaugen Brand- og Bygningskommune ble lagt ned i 1965.

Tistedal
Tistedal har en gammel industrihistorie. I den første tiden ble det drevet laksefiske og mølledrift her oppe, men da vannsaga ble kjent på 1500-tallet ble dalen et sagbrukssenter. Den 66 meter høye fossen var svært velegnet til sagbruksdrift og etter hvert oppsto det en rekke bruk. Da denne virksomheten var som livligst lå det i alt 33 privilegerte sager ved Tistedalsfossen, Skåningsfossen og Porsnesfossen. Disse skar til sammen 300 000 bord årlig. Tømmeret ble fløtet på norske og svenske elveløp fra de milevide skogene på begge sider av riksgrensen.

Opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1860 ga støtet til at sageierne og skogeierne året før gikk sammen og dannet Saugbrugsforeningen. Nesten alle de små sagene i Tistedal ble revet og i stedet ble det ført opp et stort bruk i tre avdelinger, det største i Norge.

I 1909 ble det satt punktum for en sagbruksperiode som hadde pågått i vel fire hundre år. Nå måtte de gamle vannsagene vike for kravene som en ny tid satte til anvendelsen av både fossefallene og tømmeret. Et nytt dampdrevet og langt mer effektivt sagbruk ble bygd i tilknytning til høvleriet nede i Fredrikshald, og Tistedalsfossen ble utnyttet bedre i form av elekstrisk kraft.

I 1813 grunnla Mads Wiel et bomullsspinneri i Tistedal. Bedriften skiftet eiere en rekke ganger, inntil Hofgaard-familien overtok i 1868. I perioder senere var bedriften inne i en rivende utvikling. I 1946 sysselsatte Haldens Bomuldsspinderi & Væveri seks hundre arbeidere. Bedriften var ikke bare den ledende i sin bransje, men også den største og mest moderne.

Men så inntraff det som skulle bli kjent over hele landet som Halden-krisen. ?Spinderiet? fikk stadig større problemer, og i 1971 gikk bedriften konkurs.

I 1829 startet den driftige kjøpmannen Anders Lund Cathrineholm Jernverk. Han bygde sitt anlegg nederst ved Tistedalsfossen, på en liten holme som med slagg og annet avfall etter hvert ble til et ganske betydelig areal. Navnet på bedriften hadde nettopp sin bakgrunn i at den ble lagt på en holme og at grunnleggerens hustru het Cathrine.

I 1907 bygde Cathrineholm et emalje- og fortinningsverk som var det første i sitt slag i Norge. Siden gikk det opp og ned med bedriften, som under gode perioder sysselsatte over to hundre personer. Også Cathrineholm ble offer for strukturkrisen på 1960-70-tallet, og måtte til slutt gi opp.

På området omkring Cathrineholm ?Smedbruket ? dannet det seg et særpreget miljø som satte dype merker etter seg i Tistedal.
Bortsett fra sagarbeiderboligene, var arbeiderboligene til Bomuldspinderiet og Cathrineholm den første bebyggelsen i Tistedal. Siden kom det bl.a. hus på Kjempehaugen,

Gran, Fuglesang, Hårbyfjellet, Jerperød , Fredriksfryd, Tangen, Flateby, Bjørnstad, Danseberget , Løkkeberg osv.

Harekas
Dette området har navn etter en husmannsplass som het Harekas som i sin tid lå under gården Sommero. Harekas og Harekasmyra er kjent fra krigsbegivenhetene i 1718.

Under beleiringen den året brakte Karl 12. sine kanoner i land i Furuvarpkilen. Derfra ble de trukket videre over Risum og opp til Harekasmyra bak Stutekollen. For å få det tunge skytset over myra og opp på fjellet måtte det bygges kavlebruer med brystvern. Under dette arbeidet ble svenskene heftig beskutt og led betydelige tap.

Da det svenske batteriet vel var plassert på Stutekollen, tok det ikke lang tid før murene på Gyldenløve var skutt i stykker.. Etter dette var det en bagatell for svenskene med kongen i spissen å storme fortet.

Sommerro
Navnet på dette området henspiller på eiendommen Sommerro som var en av de yngste gårdene i Idd. Den hørte opprinnelig under Holm og Rishaugen, men ble først på 1800-tallet et selvstendig bruk. Det kom tidlig i Wiel-familiens eie, bl. a. satt Truels Wiel med Sommerro.

Måstad
Eiendommene Måstad og Åsengen var i gamle dager en del av Vold, en av Idds eldste gårder. De skriftlige opptegnelser om den rekker imidlertid ikke lenger tilbake enn til 1554 da den omtales i forbindelse med et kjøp.

Risum
Området har fått sitt navn knyttet til Rishaugen som kommer av det oldnorske Rishagi, en hage bevokst med ris eller kratt. Gården er en av de eldste i Idd og hørte allerede i1344 til kronen. På 1500-tallet eide de mektige adelsmenn Knud Knudssøn Baat og Vincent Lunge Rishaugen.

Rishaugen ble senere delt i flere bruk hvor familiene Wiel og Stang hadde sine vakre sommersteder. Et av dem var Aldershvile, tegnet av den kjente arkitekten B. N. Garben.

Hov
Navnet her kommer av gårdene Hov. Den opprinnelige oldnorske form var hof, et hov eller kultplass i hedensk tid der guden Tor ble dyrket. Som man vil forstå har man her å gjøre med gårder med en historie som går langt tilbake i tiden.

Idd opererte med to Hov-gårder ? østre og vestre. Fra vestre hov ble i sin tid Nokkedalen og Furuvarp frasolgt. Boligfeltene ved Folkevang og Rishaughøgda har veinavn knyttet til den militære terminologi, slik som Soldatveien, Brigadeveien, Grenaderveien, Dragonveien og Tamburveien. På Rishaughøgda ligger også Vekterveien. En vekter var i gamle dager en mann som om natta skulle våke over at det hersket fred og ro i gatene, og som skulle varsle brann.

Kornsjø
Kornsjø fikk en viktig beliggenhet da jernbanen fram til riksgrensen ble åpnet i 1879. Kornsjø stasjon var først en trebygning av omtrent samme størrelse og utforming som Prestebakke stasjon. I 1898 brant bygningen ned og ble erstattet med en trebrakke. Allerede våren 1899 var reisingen av et nytt stasjonsbygg i gang, og det sto ferdig året etter.

Mange har undret seg over at man på det lille stedet reiste en så stor og flott stasjonsbygning i rød teglstein og i to og en halv etasje.
Dette var etter et forslag fra kong Oscar 2. Kongen hadde vært på besøk i Kristiania og valgte å reise tilbake over Kornsjø i stedet for Kongsvinger. Han gikk av for en rast på Kornsjø, og etter å ha besett stasjonsområdet, uttalte han at her ved grensen burde man ha en stor, representativ stasjonsbygning ? og slik ble det.

Før 1870 var det ingen bebyggelse på Kornsjø, kun to småbruk som tilhørte Skjeggerød gård. Men med grensestasjonen ble det liv og røre, det kom både handel og industri og Kornsjø ble den sentrale delen i dette område av Idd.

Den første butikken åpnet våren 1886, og fikk straks stor omsetning. Særlig strømmet svenskene til på grunn av fordelaktigere priser på en rekke varer. Fra hele Dalsland kom de, enten med tog eller hest og vogn.

I 1894 ble det opprettet ovnstøperi og metallvarefabrikk på Kornsjø. Siden kom det garveri, ysteri, to tøffelfabrikker, trevarefabrikk og et par sagbruk. Kornsjø ble også litt av et senter for utførsel av svensk kveg til Norge. Den store grensehandelen førte til at det også i en tid ble satt i gang båttrafikk i Kornsjøen mellom Norge og Sverige. Dampbåten her ?Prøven? og var i drift i drøyt sju års tid.
Etter første verdenskrig økte folketallet på Kornsjø stadig, og det ble nødvendig med egen skole. Man fikk også bedehus, skøyteklubb, ungdomslag, misjonsforening og idrettslag.

Kornsjø er i dag nedlagt som grensestasjon, og derfor har også det en gang så livlige og livskraftige samfunn skrumpet inn.

Isebakke
Isebakke var i sin tid en del av gården Berger, men i 1860 ble den solgt til Ole Aarnes som sammen med en del andre anla et sagbruk nede ved sjøen. Det ble ti år senere overtatt av Saugbrugsforeningen, som i 1885 solgte det til Carl Johan Mathiesen med den heftelse at han og kommende eiere ikke uten Saugbrugs? tillatelse måtte opprette en trevarefabrikk her. Senere kom bruket i hendene på J. Aspestrand og Søn, og etter deres oppbud til firma P. Anker og deretter til godseier Peter Martin Anker.

På Isebakke var det også i sin tid et marmorsliperi, eid av Christian Anker, og som på det meste sysselsatte hundre mann. Rundt denne bedriften vokste det opp et helt lite samfunn med møtelokale og danseplass. Etter en tid satte Anker inn en dampbåt, ?Foxen?, som gikk mellom byen og Isebakke, og som ble meget populær. Marmorsliperiet på Isebakke ble nedlagt omkring forrige århundreskifte. Den ene av arbeiderbrakkene ble da gjort om til gamlehjem, og fungerte som dette fram til 1958, da det ble avløst av det moderne Bergheim alders- og sykehjem.

Helt til langt inn i forrige århundre holdt tollvesenet egen oppsynsmann på Isebakke. Fangeveien og Fangebakken ligger på Isebakke. Navnene knytter an til gården Fange som nevnes første gang i 1593. Under siste halvdel av 1600-tallet tilhørte gården den rike assistentsråd Niels Stub, gift med Mette Meng. Flere eiendommer ble etter hvert utskilt fra Fange: Fangebekken, Fangestranden, Davidsmoen og Fangeløkken.

I 1912 oppførte P. M. Anker en snekkerfabrikk og et sagbruk på Fangestranden. Disse bedriftene sysselsatte til sammen førti mann som med familie bodde i et par arbeiderbrakker som bedriftsherren hadde satt opp.

Ingerlia og Ingerfjellveien ligger i dette området. Navnene henspiller på en ile som lå her ute og som i mange år forsynte folk på Isebakke med vann før man kunne tappe det hjemme i springen. Fjellet har fått navn etter ila.

En annen vei på Isebakke kalles Roliga. Dette er en meget gammel stedsbetegnelse her ute og var opprinnelig en egen eiendom.
Et annet merkelig veinavn på Isebakke er Gjørseberget. Gjørse er en gammel benevnelse på en dam eller et myrhull på et fjell, som det skal ha vært på dette stedet i tidligere tider.

Sponvika
På 1600-tallet utvirket hollenderne eiketømmer i Sponvika, og man mener derfor at første delen av dette navnet kan være spon eller treflis. etter hogging.

I 1794 heter det at Sponvika nesten kan ansees som et ladested, og i 1840 bodde det 150 innbyggere her ute. Så lenge Sponvika var et losse- og ladested, drev man ikke ervervsmessig fiske i større utstrekning. Det kom siden. Først makrell-, hummer- og laksefiske, senere overtok sildefisket. Mot slutten av 1800-tallet var det et usedvanlig rikt sildefiske i Sponvika, og det ble en travel tid på sjø og land.

Det til dels rike fiske førte til at det ble anlagt en hermetikkfabrikk i Sponvika. Den utvidet stadig, og da det store bygget kom opp i 1929 var driften på det høyeste med opptil 120 arbeidere under høysesongen. Fabrikken ble lagt ned i 1958. Delvis parallelt med denne, og i 20-25 år framover var det også en annen hermetikkfabrikk i Sponvika. Den drev imidlertid i beskjeden målestokk.
Sponvika hadde også annen industri. I 1893 startet ?Fredrikshald Wood company limited? sagbruk i Korterød og i 1907 ble Sponviken dampsag satt i drift. Begge disse virksomheter er for lengst forsvunnet. Det har også vært en rekke kjøpmenn i Sponvika. Den første var Peder Kjørboe fra Fredrikshald som fikk kongens tillatelse til å etablere seg som handelsmann her ute i 1839
I 1874 ble Sponvikens indremisjonsforening stiftet, og allerede året etter hadde de reist et bedehus. Den første faste skole i Berg prestegjeld ble opprettet i Sponvika i 1865. Undervisningen foregikk til å begynne med i privathjem, inntil man i 1879 fikk reist et eget skolebygg.

I 1915 hadde Sponvika fem hundre innbyggere. Om sommeren var det et populært feriested. Sommergjestene badet ute på Kjeøya og bodde på enkefru Eriksens pensjonat eller tok inn hos private. De siste åra har folketallet gått drastisk ned i det opprinnelige Sponvika, og det er mange år siden det var noe fiske av betydning her ute.

På toppen av Kjeøya anla Ulrik Fredrik Gyldenløve 1676-77 et skanseverk. I 1716 angrep svenskene Sponvika skanse og jevnet den med jorda. Man kan fortsatt se rester av den gamle skansen høyt oppe på fjellet. Her ligger også levningene av de forsvarsverk tyskerne lot bygge under siste verdenskrig.